I går kikka jeg etter høstklær, og irriterte meg over mangelen på rutete ullskjørt. Dette fortsatte til jeg innså at høsten faktisk ikke har begynt enda, det bare føles som om den har vart siden 5. juli. Sånn går det når sola drar til seg sommerstrålene før lillesøster har rukket å fylle år.

Heldigvis er det fine ting med høsten. Bursdag, for eksempel. For første gang i mitt liv har jeg kjæreste på denne dagen, og hans forsøk på å slippe unna med fin middag på restaurant ble møtt med hoderisting og beinhard nekting. Materalisten vant glatt over miljøforkjemperen og antiforbruker. Som straff har jeg fått forbud om å shoppe noe annet enn sokker de neste tre ukene, og oppgittheten var stor da jeg viste frem nye boksere i morges. Han hadde kjøpt to av tre. Ting tyder på at han i hvert fall har korrekt og god smak.

En annen god ting er soppen. Vestlendingen og jeg har fullført et kurs gjennom Sopp- og nyttvekstforum og lokalforeningen Neslekremla. 13 timer med soppkurs, både praksis og teori, har gjort oss en god del sikrere på hva som er bra å plukke. Det finnes for eksempel spiselig fluesopp, bare den behandles før du spiser den. En av de absolutt beste soppene er også en av de styggeste. Steinsopp er enkelt når du bare vet hva du ser etter, og i verste fall kan du smake på den. Den smaker nøtt, den du lettest forveksler den med smaker galle (derav navnet gallerørsopp). Kremler er lette å finne, og absolutt spiselige, hvis du bare rekker frem før marken. Du kan godt tygge litt ytterst på skivene, den smaker pepperrot hvis du ikke vil ha den i maten din. Husk å spytt ut igjen! Det finnes purpurfarget sopp som er akkurat så giftig som du tror, men som du egentlig skulle ønske du kunne brukt i salaten (tenk så stilig!).

Også har du de du dør av. Giftslørsopp , samt hvit og grønn fluesopp. Du trenger en bit på størrelse med en sukkerbit før nyrene ryker, og dermed livet, i hvert fall om du ikke rekker å få dialyse eller nye nyrer. Vestlendingen og jeg er stødige nok til å se forskjell på hvit fluesopp og champignon nå, men det spørs om jeg tør å ta sjansen. Enkelte psykiske sperrer er såpass innebygde at det er vanskelig å hoppe over de. Og man kan jo spørre seg om det er noen vits i. Vestlendingen er betraktelig tøffere enn meg, hun tør.

Hvert eneste år i agurksesongen skriver avisene om kvinners plikt til å føde barn. Det fokuseres på viktigheten av å få barn tidlig, om at mennesket er laget for å få dem tidlig. Disse ekspertene provoserer meg grenseløst. Det er faktisk ikke familien som maser mest om barn, det er ikke deres press og jag etter barnebarn som er mest slitsomt, det er medias vanvittige skremselspropaganda.

I år har Anne Bitsch skrevet en interessant og god artikkel til motsvar. Jeg håper debatten vil forsette, for jeg begynner å bli lei av den ovenfra-og-ned-holdningen en del av disse ekspertene har. Det er stor forskjell mellom teori og virkelighet, og det er ganske mange elementer som spiller inn når man får barn.

Det skal sies at de var ganske flinke musikere, i hvert fall i mine umusikalske ører. Spesielt han på sax. Samtidig synes jeg det er ganske ekstremt at Oslo kommune faktisk har tillatt denne typen for religiøs pådytting på et av Norges travleste trafikkpunkt hver eneste mandag frem til 10. august. Jeg skulle likt å se reaksjonene dersom det var muslimer som ropte og sang om Gud, og tilbød helbredelse i bønneteltet.